Arbeidsmiljøet

l lokalene var det utplassert så mange bemannede registreringsterminaler som det var mulig å få plass til. Fordi det av hensyn til datautstyret ikke var anbefalt å åpne vinduer var rommet for å unngå at det skulle bli for varmt – for datamaskinene! – i stedet utstyrt med et ganske kraftig kjøle- og ventilasjonssystem. Når sola skinte som mest gikk også ventilasjonen for fullt , noe som skapte en plagsom kald trekk fra taket. Dette gjorde at for de av damene som ikke enda allerede var kommet i overgangsalderen, ga romklimaet der en tidlig forsmak på hva man hadde i vente. Dette var likevel hele tiden plagsomt og noe som man både da og senere forsøkte å rette på.

Lykkeligvis var i hvert fall teledamene fra sin tidligere arbeidsplass langt fra bortskjemt mht til det fysiske arbeidsmiljøet og det meste ble plagene og klagene til tross, – i hvert fall i begynnelsen  – møtt med et positivt sinn av de fleste. Det ble sågar til et julebord forfattet et «hyldningsdikt» til vår husvenn – Han Trekken.

Problemet gjaldt særlig forholdene på det vi kalte registreringssalen. Her hadde ingen egentlig fast arbeidsplass, men satt der det til enhver tid var ledig eller behov for det. Mellom høye skjermvegger rimelig tett plassert rundt om i lokalet , var plassert datidens massive dataskjermer oppe på manuelt regulerbare  terminalbord foran regulerbare kontorstoler. Her skulle de ulike arbeidsoppgavene avvikles hver dag mellom kl 0800 og 1600.

Uten hensyn til at det i ett og samme lokale i  tillegg til selve skjermarbeidet også skulle foregå behandling av både inngående og utgående post, kvalifisert juridisk saksbehandling med etterfølgende kvalitetskontroll i form av «konferering» – dvs høytlesning av det som var registrert, satt det i lokalet også  personell med ansvar for å ta imot og besvare de etter hvert mange telefonhenvendelsene fra kunder og samarbeidsparter.  Støynivået  kunne derfor periodevis være sjenerende og åpenbart til hinder for en effektiv og uhindret kvalitetssaksbehandling.

Arbeidstempoet var også høyt, målsettingen var at all post som kom inn om morgenen på dag 1 skulle gå ut som ferdigbehandlede saker i utgående post om ettermiddagen den tredje dagen.  dag 3.  Dette kravet gjaldt også for utførelsen av de oppgavene som edb-avdelingens folk hadde ansvaret for.

I enden av lokalet var det faktisk satt av plass til et lite avlukke der man hadde behov for det kunne sitte ned for å hvile eller for de som ønsket det,  strekke ut i en ribbevegg.I tillegg var det hele tiden god oppslutning om datidens Gunnar Morseths daglige gymnastikkøvelser i NRK.

Dette var også lenge før røykelovens tid og for de som var røykere var det mulig, når det var tid til det, å ta sine  røykepauser på det vel 25 m2 store  kombinerte kjøkken og spiserommet man delte med dommerkontoret på vestsiden av bygget.  Men både  på grunn av plassmangelen her og for å opprettholde bemanning på de løpende oppgaver på registersiden måtte også både dette og spisepausene gå på skift.

En  viktig trivselsfaktor var den flate organisasjonen der jobben ble sett på som et felles ansvar der oppgavene ble fordelt mellom alle på laget.  Etterhvert som man ble fortrolig med edb-verktøyet og fikk satt seg inn i regelverket og hvordan dette skulle praktiseres, fikk man i dette miljøet faktisk til et effektivt lagarbeid.

Arbeidsmiljøet den første tiden hadde en utpreget uformell dugnadsprofil. Overtidsarbeid så ingen egentlig  på som et vesentlig problem. Fagforeningsspørsmål var sjelden fremme og det eneste spørsmålet som i starten var diskutert ,var hvorvidt  mye arbeid fora  dataskjermer kunne skape helseproblemer i form av allergier og mulige hud- og synsproblemer. Men også det roet seg etter hvert. 

Slik jeg i dag husker det var mitt hovedinntrykk av arbeidsmiljøet at man uavhengig a v de beskjedne ytre omgivelser gjennom humor og kreativitet , til tross for de beskrevne rammene faktisk klarte å mestre både registreringsjobben og tilby god brukerservice.