Det er all grunn til å berømme både byråkrater og politikere for den viljen og dristigheten som lå bak beslutningen om å plassere det nye registeret i Brønnøysund. Men med tanke på samfunnsutviklingen og de politiske strømningene som på 1970-tallet var fremherskende, var lokaliseringen likevel kanskje ikke så overraskende.
Beslutningen passet godt inn i de politiske strømningene da, der desentralisering, distriktsutbygging og modernisering av offentlig forvaltning sto høyt på dagsordenen. Etter oljealderens begynnelse opplevde landet et tydelig tidsskifte. Nye transport- og kommunikasjonsløsninger var under utvikling, edb-teknologien var i ferd med å gjøre sitt inntog, og industrialiseringen skjøt fart. Samtidig var de tradisjonelle næringsveiene i distriktene under press, og både befolkning- og bosettingsmønstre var i endring.
Brønnøysund var på slutten av 1970 tallet på mange måter et typisk eksempel på situasjonen i distrikts-Norge den gangen.
Som innflytter i Brønnøysund fra 1976 husker jeg godt hvordan byen da fremsto. Det var i sannhet andre tider!
Brua over til Torget var ennå ikke bygget. Fergekaia lå midt i Storgata, og bebyggelsen besto for det meste av gamle, værslitte trehus med kombinerte bolig- og forretningslokaler, avbrutt av noen få fyrstikkeskebygg av betong av nyere dato.
Bortsett fra en kort vekstperiode etter at Brønnøysund ble ladested i 1923, kunne det nesten virke som om tiden her hadde stått stille. En viktig årsak var at byen og hele Sør-Helgeland fortsatt var en kommunikasjonsmessig utkant. Jernbanen som ble vedtatt på 1920-tallet, ble aldri bygget. Fergefri fastlandsforbindelse kom først med åpningen av Tosenvegen i 1987.
I 1966 åpnet riktignok flyplassen, med relativt gode forbindelser både nord- og sørover med Widerøe. Før det var kontakten med omverdenen begrenset til daglige hurtigruteanløp både sørover og nordover – samt lange og slitsomme reiser på dårlige grusveier med et utall ferger i begge retninger. Ellers besto trafikkmønsteret av noen lokale ferge- og båtforbindelser.
Kombinasjonen av sesongfisker og småbruk var for lengst historie, selv om distriktet fortsatt hadde et aktivt jordbruk med slakteri og meieri plassert i byen. Det fantes ellers flere små handels- og håndverksbedrifter som betjente byen og regionen. Samtidig var de fleste lokale fiskeribedriftene blitt lagt ned og både fiskemottak og rekefabrikk var enten konkurs eller avviklet.
Likevel hadde byen fortsatt mange av de klassiske institusjonene: kirke og prost, sorenskriver og lensmann, distriktslege og fødestue. Det fantes hotell, flere banker, eget trafikkselskap og en lokalavis. Brønnøysund hadde også et relativt godt utbygd videregående skoletilbud, og ungdomskullene var fortsatt store. Mange fikk en god utdannelse her, men måtte flytte for å finne arbeid.
Mens det i årene før var blitt etablert nye industribedrifter i Mo i Rana, Mosjøen og Sandnessjøen, skjedde det fortsatt lite i Brønnøysund. Både lokale og sentrale myndigheter var derfor etter hvert innstilt på at noe måtte gjøres for å stanse den negative utviklingen.
Det var i denne situasjonen Løsøreregisteret ble besluttet lagt til Brønnøysund.
Legg igjen en kommentar