Fra 1. januar 1981 skulle Norge ha et fullt operativt, edb-basert Løsøreregister.
For å nå dette målet måtte en rekke deloppgaver løses i løpet av ett år.
Det nye registeret skulle bygges på datateknologi som på den tiden var både ny og lite utprøvd i offentlig forvaltning. Samtidig måtte regelverket som skulle ligge til grunn for virksomheten, fortolkes, suppleres og tas i bruk i praksis. Det måtte etableres helt nye saksbehandlingsrutiner for ukjente sakstyper og saksmengder, og en ny saksbehandlerstab måtte læres opp fra grunnen av.
I tillegg skulle brukerne av registertjenestene informeres og gis veiledning, alt innenfor rammene av tradisjonell statlig økonomi-, budsjett- og stillingshjemmelspolitikk.
Det var ikke bare i Brønnøysund det hersket noe usikkerhet om hvorvidt dette lot seg gjøre. Også i sentrale miljøer i Oslo var det mange som stilte seg tvilende til om en så omfattende og teknologisk ny og krevende oppgave kunne løses i en liten kystby på Helgeland.
Men det fantes faktisk forhold som talte i favør av den valgte løsning.
Oppgaven var ny for alle. Ingen satt med fasiten, og ingen fryktet å miste sine etablerte jobber og arbeidsplasser. Ledelsen var ung og lite bundet av tradisjoner. Regelverket var nytt og måtte uansett tolkes og praktiseres på nye måter. Den gryende norske dataindustrien ga rom for nytenkning, og hensynet til personvern – slik vi kjenner det i dag – var på dette tidspunktet i liten grad styrende.
Samlokaliseringen med en liten domstol ga tilgang til juridisk kompetanse og administrative støttefunksjoner. Avstanden til Oslo ga en uvanlig stor grad av frihet til å finne egne løsninger. Brønnøysund hadde dessuten relativt stabil strømforsyning, daglige flyforbindelser i begge retninger, et velfungerende postverk og automatiserte tele- og teletjenester.
Men viktigst av alt var menneskene, et lag av dyktige og kreative medarbeidere, med stor arbeidsvilje og evne til å stå sammen i et sterkt lagarbeid.
Legg igjen en kommentar