Jus

Som relativt nyutdannet ung  jurist med minimal utdanning og praksis utenfor eget fag var det mye også prosjektlederen måtte lære under marsjen.  Dette gjaldt både på edb-siden og mht generell ledelse og administrasjon, eller for den saks skyld prosjektarbeid. 

Også forholdet til departemental statlig budsjett- og personalpolitikk var til å begynne med ukjent terreng men her valgte jeg i første omgang hovedsaklig å lene meg mot den erfarne sorenskriveren og sjefene i departementet.  

Som nytilflyttet til byen kjente jeg som lagleder ikke på forhånd noen av de andre medarbeiderne i prosjektet.   Mange av de var dessuten langt eldre og med langt mer arbeidslivserfaring  enn meg selv. Jeg så derfor ikke så lyst på den delen av oppgaven heller.

Selv om jeg som jurist  følte meg relativt bra faglig kvalifisert, var verken panterett eller rettsvernregler saksområder jeg tidligere hadde befattet meg mye med.  Regelverket på det området var dessuten fremdeles ikke endelig avklart.

Arbeidet startet for egen del derfor med å prøve sette meg bedre inn i det aktuelle regelverket. 

Den nye panteloven med tilhørende forskrifter erstattet tidligere eldre utdatert og ufullstendig regelverk og innebar etablering av en rekke nye former for pantsettelse av løsøre. I samarbeid med Justisdepartementets folk fikk jeg som følge av dette være med på utarbeidelse av forskrifter og skjema tilpasset de nye reglene.

Rettsvernsreglene for slike pantsettelse medførte samtidig  behov for endringer i tinglysingsloven med tilhørende forskrifter, samt overgangsregler for overføring av andre tidligere tinglyste pantsettelser, samt erstatning av det tidligere manuelt  førte sentrale ektepaktregisteret i Oslo.

I tillegg var også nødvendig å finne ut av og tilpasse rutiner til regelverket på flere andre rettsområder.  Dette gjaldt m.a. aksjelovens krav om årlig innsending av regnskap til et sentralt regnskapsregister.

Alt dette regelverket var i liten grad utformet med sikte på å danne grunnlag for en edb-basert registerdrift og saksbehandlere uten juridisk fagkompetanse.  

Å ta i bruk edb-teknologi innebar dessuten at man måtte forene to verdener som på dette tidspunktet i liten grad hadde funnet hverandre: jus og edb. Dette krevde et nært samarbeid mellom juristen og de to ansvarlige edb-medarbeiderne, der begge faggrupper måtte sette seg inn i den andres fagområde.

Meget tidlig så vi da behovet for først å måtte løse en helt nødvendig tilleggsoppgave. Et problem var nemlig mangelen på et kvalitetssikret identifikasjonssystem for eiere/pantsettere av løsøreobjekter, samt av rettighetshavere/innsendere/gebyrbetalere.  

For fortsatt å bruke et bilde fra hønsegården kan man her si at  her hadde kanskje høna kommet før egget – eller omvendt?

Parallelt med oppbyggingen av selve Løsøreregisteret bestemte vi oss derfor for å lage et eget identifikasjonsregister for juridiske personer. Dette registeret – som vi kalte for LØFOR –  ble her bygget på på opplysninger fra en rekke kilder: gamle handels- og firmaregistre, underpantheftelsesregistre hos sorenskriverne, samt kontaktregistre hos blant annet Statistisk sentralbyrå, Trygdeetaten, Skatteetaten og den private finansnæringen.

Resultatet ble et kvalitetssikret register der hvert foretak fikk tildelt et entydig, edb-generert identifikasjonsnummer. Først på dette grunnlaget kunne man begynne å registrere tidligere manuelt utførte registreringer av panteheftelser  inn i databasen. 

I ettertid er det lett å se at dette arbeidet la grunnlaget for det som senere skulle bli Foretaksregisteret, Enhetsregisteret og AltInn-løsningen.  Men den gangen var vi først og fremst opptatt av å få Løsøreregisteret til å fungere. At dette samtidig var kimen til noe langt større, var det få som da hadde tanker over.