Bemanning og plassbehov for å løse oppgavene var fastlagt på forhånd. Disse rammene var basert på Justisdepartementets tradisjonelt særdeles forsiktige anslag av både forventet saksmengde og hva man var villig til å bruke av budsjettmidler.
For oss som skulle gjøre jobben ble det etter hvert som vi så hvilke saksmengder den edb-baserte saksbehandlingen måtte ta høyde for, tidlig klart at prosjektet særlig på bemanningssiden var kraftig underfinansiert.
På den tiden opererte man på de offentlige budsjetter med et eget system for bevilgning av lønnsmidler – den såkalte stillingshjemmelsrammen. Det ble ikke tildelt lønnsmidler til dekning av bemanning utover det antall stillinger som etaten innenfor denne rammen hadde fått godkjent tildelt.
Man så ved den vurderingen da bort fra sammenhengen mellom lønnsutgiftene og de økte netto gebyrinntektene som behandlingen av en større saksmengde ville gi.
Alle henvendelser til departementet om behov for økte lønnsrammer møtte derfor liten forståelse. For å unngå et totalt sammenbrudd eller i hvert fall uakseptabelt lang saksbehandlingstid, måtte vi derfor finne andre løsning når det gjaldt å skaffe tilstrekkelig med kvalifisert arbeidskraft.
Løsningen ble et helt spesielt og tett samarbeid med det lokale arbeidskontoret. Den lokale lederen der, Willy Skogly, som hadde ansvaret for å forsøke å skaffe nytt arbeid både til de andre som på grunn av teleautomatiseringen var blitt ledige og til mange andre nye unge som etter hvert ønsket å komme i arbeid, disponerte til dette formålet relativt betydelige midler til opplæring og lønn for disse.
Dette var den perfekte match for begge. Vi trengte folk og opplæringsmidler og han kunne hjelpe med begge deler. Allerede sommeren 1980 startet derfor det første kontorkurset opp i regi av og finansiert av arbeidskontoret,. Både kursprogram, lærerkrefter og praksisplasser var innrettet mot de forventede nye oppgavene ved Løsøreregisteret. Dette reddet oss!
Fra departementets side aksepterte man stilltiende det som skjedde. Men dessverre ble dette etter hvert et mønster der mange gjentatt og varige korttidsengasjementer – gråstillinger – trådte i stedet for mer normale tilsettinger i faste stillinger. Det tok like vel fortsatt mange år også etter at Brønnøysundregistrene kom før dette ble ryddet opp i.
Etterhvert som vi stadig fikk nye oppgaver ble dette lenge en måte å skaffe en bemanning som holdt tritt med behovet. Men denne måten å løse bemanningsbehovet på skapte samtidig et nytt problem – behovet for tilstrekkelig plass til å få jobben gjort.
Legg igjen en kommentar