En nødvendig del av opplæringsjobben besto særlig for for saksbehandlerne i at man før oppstart av registeret måtte registrere inn i databasen de rettsvernregistreringene som fantes fra før. Dette ble en viktig og lærerik oppgave i starten.
Frivillige panteheftelser og andre forhold registrert i de lokale personregistrene og lokale motorvogn- og båtbøkene som inntil da var blitt ført ved alle landets domstoler, måtte for fortsatt å beholde sitt rettsvern, i løpet av året bli overført til det nye sentrale dataregisteret. Noen gamle tilbehørs- og varelager/dyrebesetningsheftelser tinglyst i grunnboken måtte også tilsvarende overføres.
Gjennom utføringen av dette overføringsarbeidet og i kontakten med sorenskriverkontorene og de andre offentlige registerordningene, samt med banker og næringsliv, ble registerstaben gradvis kjent og fortrolig med både selve saksområdet og aktørene der.
I dette arbeidet trakk man selvsagt også veksler på kompetansen hos de ansatte på eget dommerkontor. Internt ble det dessuten både i oppstarten og undervegs gjennomført jevnlige opplæringsrunder om de regler og hensyn som man ved saksbehandlingen måtte innrette seg etter.
I tillegg til skriftlig støttemateriale og muntlig teoriundervisning lokalt skjedde likevel det meste og det viktigste av opplæringen ved at man satt sammen på skjermarbeidsplassen og der fikk forklaring og hjelp til å overføre informasjon fra feltene på meldingsskjemaene inn på korresponderende felter på registreringsskjermbildene.
På den måten fikk man samtidig også opplæring i mestring av det tekniske utstyret og tilvenning til skjermarbeidet
For tvangspant i løsøre ble valgt en noe annen løsning. Som en myk overgangsordning ble det bestemt at inglyste tvangspantekrav beholdt sitt rettsvern i inntil 3 år uten slik overføring, men så deretter mistet de sitt rettsvern, med mindre heftelsen i mellomtiden var innført i Løsøreregisteret.
Legg igjen en kommentar